jeg vil hjem
tirsdag 19. oktober 2004
fredag 1. oktober 2004
kåseri
det må være lov å være litt stolt av et kåseri man har skrevet når man hele vgs har prøvd å skrive kåserier men alltid fått samme beskjed av norsklærer; "4 maren, ikke noe bedre, du kan ikke skrive kåserier. gi opp!"men så kommer man på eksamen og får ikke idéer til noe annet enn kåserier og velger å nok en gang prøve, tenker som så at, nå er det jo en annen som skal lese...
men hva skjer? man skriver i samme stil som man alltid har gjort, ikke noe bedre, ikke noe dårligere, men oi, sensor sier 6... ikke 4, ikke 5 men 6!!!in your face Kjersti!!! (norsklærer)så da er jeg rett og slett ganske stolt, har fått kåseriet tilsendt fra skolen via mamma og plottet det inn på data og her kommer det.
Kåseri – et merke sier mer enn tusen ord
”Å, så stilig mobil du har!” Ja, jeg har det. Jeg har den helt nye Samsung e-700, populært kalt Mercedes–mobilen. Selvfølgelig har jeg den. Og ikke uten grunn, en Mercedes signaliserer status. Det er viktig for meg. Viktigere enn pris og hvorvidt jeg egentlig trenger kamera og radio på mobilen. Så lenge alle kan se at jeg har en dyr og lekker Mercedes–mobil. Den ligner til og med en Mercedes sett ovenifra. Pappa kjører Mercedes. Ikke en slik gammel og slitt en som alle kan kjøpe seg, men en flunkende ny svart og elegant Mercedes Avantgarde. Alle kan se at han har stil, klasse og ikke minst penger.
Det finnes de som sier at penger ikke kan gjøre folk lykkelige. Og det er jo for så vidt sant, det er jo ingen lykke i å ha penger i banken. Men så fort man kan bruke dem, ja da gir de sann lykke. Jeg har aldri vært så lykkelig som da jeg for første gang tok på meg mine nye Dolce&Gabbana sko med matchende belte til den nye, sorte Kathleen Madden drakten min og spaserte nedover Karl Johan. Jeg hadde blodige føtter innen jeg kom til stortinget, men det gjorde ingenting. Jeg var lykkelig, vel vitende om at alle som vet noe om klær og mote så hva jeg hadde på meg. De så at jeg hadde Dolce&Gabbana sko til den nette sum av 2700 kroner, med matchende belte til 1995 kroner og Kathleen Madden drakt til 1999 kroner. Alt fra vårens kolleksjon. De som ikke så verdien i det jeg hadde på meg, trenger heller ikke vite det. De har nemlig ikke peiling, og syns en bukse til 399 kroner fra Kappahl er dyrt.
Folk som går rundt og brifer med sin gamle Nokia bare fordi den har polyfoniske ringelyder og er superstolt av sine slitte Levis jeans, holder jeg meg langt borte fra. Skal buksene være slitte skal de være kjøpt sånn fra Armani. Og folk som handler på Hennes&Mauritz fordi klærne der er tilnærmet lik designer klærne? Nei takk, jeg betaler gladelig det firedobbelte for å få den elskelige krokodillen på skjorta. Men, store Calvin Klein eller Bjørn Borg logoer over hele brystet, det blir for dumt. Alle kan jo se at t-skjorten er fake. Om den så ikke er falsk har den vært på tilbud, og det er enda verre. Nei, logoen må være diskret, så liten som mulig. Du må bare vite at du bærer merket. Det gir deg en slags glans og verdighet. De som har peiling ser uansett hvilket merke du bærer. Ingen tvil om det.
Smykker derimot er en helt annen sak. Alt som ser ekte ut, skal være ekte. Har du ikke råd til store diamanter, får du kjøpe små. Og blir det igjen for kostbart, ja da bør du satse på perler. Rubiner, smaragder og safirer er klassikere. Arvegods signaliserer tradisjon og stolthet. Selv bærer jeg smykker etter både oldemødre og bestemødre. Et par av ringene har jeg smeltet om for å oppnå en mer stilren look. Husk, det er ingen skam i å smelte om en stygg, gammel ring med en pen stein. Dersom anledningen ikke passer til å bære ekte smykker, bør smykkene rope ”designerplast”. Mange motehus lager flotte plastsmykker i alle regnbuens farger, akkurat som de du får kjøpt på Glitter til en brøkdel av prisen. Men blir du oppdaget med smykker fra Glitter eller kosmetikk avdelingen på Lindex er det rett ut og du vil aldri bli tilgitt.
Men, det er ikke bare hva du har på deg som er avgjørende for hvordan folk oppfatter deg. Hvor og hva du spiser er også en viktig del av helhetsbildet. Det er viktig å bli sett på de riktige stedene. Sjekk ut de nye, hippe og eksklusive caféene og utestedene som popper opp overalt. Samtidig bør du vite at Grand Café og Bølgen&Moi er sikre spisesteder. Jeg passer alltid på å gå dit hvor sosieteten og kjendisene spiser.
Salat og kyllingretter er veldig i vinden nå. Heldigvis mine yndlingsretter. Helst bør du bestille spesialimportert fransk vann på flaske til maten, eller vin. Velger man øl, bør man passe på å velge et akseptert, europeisk bryggeri. En kelner prøvde å servere meg Ringnes her en dag. Jeg reiste meg raskt opp og gikk demonstrativt derfra så fort som mine såre ben kunne bære meg, i håp om at ingen hadde sett det.
Selv om de nå har begynt å servere salat på McDonalds etter hva jeg har skjønt, vil det fremdeles være sosialt selvmord å bevege seg inn på McDonalds. Blir du sett på vei inn eller ut av en McDonalds restaurant vil det være som å si takk og farvel til en hver form for sosial ære og status.
Si meg hva du leser og jeg skal si deg hvem du er. Dette gjelder i aller høyeste grad. Kiosklitteratur er, i likhet med McDonalds, selvmord. Det beste er å holde seg til klassikere og unge, lovende debutanter.
Pass på! Det er alltid noen som ser deg! Det har jeg fått smertelig erfare. Dagen etter min smerteparade nedover Karl Johan, var føttene mine både hovne og blodige. Jeg bestemte meg for å kjøpe et par nye sko, men fant ingenting å ha på meg hjemmefra og til skobutikken. Det vil si, alle mine designersko gjorde vondt. Til slutt endte jeg opp med å måtte låne min søsters veldig behagelige, men altfor billige og merkeløse joggesko. Turen hjemmefra og til sentrum var et lite helvete. Jeg er sikker på at jeg møtte halve klassen på den turen, og alle så rart på skoene mine.
Jeg lærte en viktig lekse den dagen. Uansett smerte, velg alltid merke fremfor velbehag. Men nå må jeg løpe. Jeg må rekke innom Telebutikken for å skaffe meg den nyeste Ferrari-mobilen fra Siemens.
men hva skjer? man skriver i samme stil som man alltid har gjort, ikke noe bedre, ikke noe dårligere, men oi, sensor sier 6... ikke 4, ikke 5 men 6!!!in your face Kjersti!!! (norsklærer)så da er jeg rett og slett ganske stolt, har fått kåseriet tilsendt fra skolen via mamma og plottet det inn på data og her kommer det.
Kåseri – et merke sier mer enn tusen ord
”Å, så stilig mobil du har!” Ja, jeg har det. Jeg har den helt nye Samsung e-700, populært kalt Mercedes–mobilen. Selvfølgelig har jeg den. Og ikke uten grunn, en Mercedes signaliserer status. Det er viktig for meg. Viktigere enn pris og hvorvidt jeg egentlig trenger kamera og radio på mobilen. Så lenge alle kan se at jeg har en dyr og lekker Mercedes–mobil. Den ligner til og med en Mercedes sett ovenifra. Pappa kjører Mercedes. Ikke en slik gammel og slitt en som alle kan kjøpe seg, men en flunkende ny svart og elegant Mercedes Avantgarde. Alle kan se at han har stil, klasse og ikke minst penger.
Det finnes de som sier at penger ikke kan gjøre folk lykkelige. Og det er jo for så vidt sant, det er jo ingen lykke i å ha penger i banken. Men så fort man kan bruke dem, ja da gir de sann lykke. Jeg har aldri vært så lykkelig som da jeg for første gang tok på meg mine nye Dolce&Gabbana sko med matchende belte til den nye, sorte Kathleen Madden drakten min og spaserte nedover Karl Johan. Jeg hadde blodige føtter innen jeg kom til stortinget, men det gjorde ingenting. Jeg var lykkelig, vel vitende om at alle som vet noe om klær og mote så hva jeg hadde på meg. De så at jeg hadde Dolce&Gabbana sko til den nette sum av 2700 kroner, med matchende belte til 1995 kroner og Kathleen Madden drakt til 1999 kroner. Alt fra vårens kolleksjon. De som ikke så verdien i det jeg hadde på meg, trenger heller ikke vite det. De har nemlig ikke peiling, og syns en bukse til 399 kroner fra Kappahl er dyrt.
Folk som går rundt og brifer med sin gamle Nokia bare fordi den har polyfoniske ringelyder og er superstolt av sine slitte Levis jeans, holder jeg meg langt borte fra. Skal buksene være slitte skal de være kjøpt sånn fra Armani. Og folk som handler på Hennes&Mauritz fordi klærne der er tilnærmet lik designer klærne? Nei takk, jeg betaler gladelig det firedobbelte for å få den elskelige krokodillen på skjorta. Men, store Calvin Klein eller Bjørn Borg logoer over hele brystet, det blir for dumt. Alle kan jo se at t-skjorten er fake. Om den så ikke er falsk har den vært på tilbud, og det er enda verre. Nei, logoen må være diskret, så liten som mulig. Du må bare vite at du bærer merket. Det gir deg en slags glans og verdighet. De som har peiling ser uansett hvilket merke du bærer. Ingen tvil om det.
Smykker derimot er en helt annen sak. Alt som ser ekte ut, skal være ekte. Har du ikke råd til store diamanter, får du kjøpe små. Og blir det igjen for kostbart, ja da bør du satse på perler. Rubiner, smaragder og safirer er klassikere. Arvegods signaliserer tradisjon og stolthet. Selv bærer jeg smykker etter både oldemødre og bestemødre. Et par av ringene har jeg smeltet om for å oppnå en mer stilren look. Husk, det er ingen skam i å smelte om en stygg, gammel ring med en pen stein. Dersom anledningen ikke passer til å bære ekte smykker, bør smykkene rope ”designerplast”. Mange motehus lager flotte plastsmykker i alle regnbuens farger, akkurat som de du får kjøpt på Glitter til en brøkdel av prisen. Men blir du oppdaget med smykker fra Glitter eller kosmetikk avdelingen på Lindex er det rett ut og du vil aldri bli tilgitt.
Men, det er ikke bare hva du har på deg som er avgjørende for hvordan folk oppfatter deg. Hvor og hva du spiser er også en viktig del av helhetsbildet. Det er viktig å bli sett på de riktige stedene. Sjekk ut de nye, hippe og eksklusive caféene og utestedene som popper opp overalt. Samtidig bør du vite at Grand Café og Bølgen&Moi er sikre spisesteder. Jeg passer alltid på å gå dit hvor sosieteten og kjendisene spiser.
Salat og kyllingretter er veldig i vinden nå. Heldigvis mine yndlingsretter. Helst bør du bestille spesialimportert fransk vann på flaske til maten, eller vin. Velger man øl, bør man passe på å velge et akseptert, europeisk bryggeri. En kelner prøvde å servere meg Ringnes her en dag. Jeg reiste meg raskt opp og gikk demonstrativt derfra så fort som mine såre ben kunne bære meg, i håp om at ingen hadde sett det.
Selv om de nå har begynt å servere salat på McDonalds etter hva jeg har skjønt, vil det fremdeles være sosialt selvmord å bevege seg inn på McDonalds. Blir du sett på vei inn eller ut av en McDonalds restaurant vil det være som å si takk og farvel til en hver form for sosial ære og status.
Si meg hva du leser og jeg skal si deg hvem du er. Dette gjelder i aller høyeste grad. Kiosklitteratur er, i likhet med McDonalds, selvmord. Det beste er å holde seg til klassikere og unge, lovende debutanter.
Pass på! Det er alltid noen som ser deg! Det har jeg fått smertelig erfare. Dagen etter min smerteparade nedover Karl Johan, var føttene mine både hovne og blodige. Jeg bestemte meg for å kjøpe et par nye sko, men fant ingenting å ha på meg hjemmefra og til skobutikken. Det vil si, alle mine designersko gjorde vondt. Til slutt endte jeg opp med å måtte låne min søsters veldig behagelige, men altfor billige og merkeløse joggesko. Turen hjemmefra og til sentrum var et lite helvete. Jeg er sikker på at jeg møtte halve klassen på den turen, og alle så rart på skoene mine.
Jeg lærte en viktig lekse den dagen. Uansett smerte, velg alltid merke fremfor velbehag. Men nå må jeg løpe. Jeg må rekke innom Telebutikken for å skaffe meg den nyeste Ferrari-mobilen fra Siemens.
Abonner på:
Innlegg (Atom)